Gårdslivet

Jaja.... Over et år siden siste innlegg. Og NÅ bor vi på gården, endelig..... Det har vært en lang prosess...

Her sitter vi og nyter siste dag før jobb i morgen 😊

Det kommer mer når hverdagsrutinen er i gang.... 

forstuet ankel, perfekt avslutning på Bryllupsdagen 😁

Kjempefeiring av 11års bryllupsdag i Nice 😍 

På vei til toget tilbake til basen i Antibes pekte størstejenta på noe der fremme. Som den pedagogiske mor jeg er måtte jeg jo se... Skulle tro jeg var mann, for jeg glemte å se hvor jeg satte føttene... Plutselig knøvlet foten seg under meg og skled ned fortauskanten. Jeg satt plutselig oppå kneet med protesen (takk og lov for at jeg er mjuk) . Mange stygge ord for gjennom tankene men jeg kom meg opp med en gang....

Nå er vi imidlertid tilbake i Paris og jeg er parker i en stol med beskjed om å hvile foten,ihvertfall innimellom 😉 

Menneskeskjebner

Kunne jeg utgjort en forskjell? Kunne jeg vært en god rollemodell for jentene? Var jeg bare en ignorant turist? Dette er spørsmål jeg stiller meg i ettertid.... 

Vi var på vei til Jardin Tino Rossi, like ved Pont Sully i Paris. En fantastisk kveld, det var fredagskveld og 29 grader -god stemning! 

Ved et lyskryss stolpret en mann midt i veien mot trafikken. Hele hans fremtoning og "gange" tilsa at han var dopet. Jeg stanset og betraktet ham men valgte å gå videre. Eldstedattera mi ble fortvilet og lurte på hvorfor jeg ikke gjorde noe, for det hadde jeg kommet til å gjort i Norge. Jeg svarte, halvveis litt kynisk, at her måtte man anta, pga fremtoning og atferd, at vedkommende var syk og uforutsigbar og at vi ikke skulle ta sjansen..

Vel fremme i parken, ved Seinen, skled denne mannen lengre bak i tankene. Vi opplevde fred og fordragelighet, ingen kultur- eller generasjonsskiller og alle var opptatte av å hygge seg. Musikk lød fra flere høyttalere og folk danset. Det var rett og slett et idealbilde av verden. 

Jeg nøt det i aller høyeste grad! Etter drøye 2-3 timer valgte vi å bryte opp da jentene begynte å bli trøtte.

Da vi kom til det lyskrysset hvor den sjanglende mannen hadde gått, så jeg det lå en bylt inntil brorekkverket. Akkurat da kjørte politiet forbi og jeg vinket automatisk for å få de til å stoppe -de kjørte videre. Jeg bestemte meg der og da at jeg ville oppsøke bylten til tross for at de fire andre i følget protesterte. Jeg gikk bort til ham, bøyde meg over og sa: "excuse me, sir, are you ok, sir?". Ikke en mine eller leeing på øyelokk. Jeg gjentok meg selv mens jeg dultet borti ham med foten. Helt stiv, ikke en bevegelse. Det var da jeg la merke til hudfargen hans, gråhvit (han var i utgangspunktet gylden)... Det gjorde så inntrykk på meg at mannen var død....

Hvem var han? Hvilket liv hadde han levd? Hvem ville sørge over ham og legge merke til at han døde? Hvilke grunner hadde han for sine valg? Hadde han foreldre som ville sørge? Barn? 

Det mest bisarre var likevel mangelen på oppmerksomhet fra politi og franskmenn. Var dette et dagligdags syn?

Savner deg, min trofaste hjelper

Hei, du gode vennen og hjelperen min!

Nå er du på en uforutsett ferie og jeg savner deg sånn. Jeg klarte meg ikke uten deg, men nå må jeg……

Trofast, støttende og alltid villig til å stille opp var du . Du har gjennomgått mye i de siste månedene, men du har aldri sviktet meg. Nå er det min tur til å være der for deg; støtte og hjelpe deg. Sammen er vi dynamitt og sammen klarer vi alt. Vi har besteget uvant terreng og mestret store utfordringer. Vi lot oss ikke knekke; ikke engang da rådyret sprang på deg eller da frontruta sprakk. Vi fikset alt.

Du skulle inn til en rutinesjekk i mai, ufarlig tenkte vi. Men du ble nektet videre ferdsel uten fiksing. Så nå står du der og venter til vi har tid til å fikse alt som skal fikses, tålmodig står du der og ser på meg hver gang jeg går inn i garasjen…. Har jeg skuffet deg, kjære SUV’n min……….?

Barna våre klarer det ikke alene, hvilket samfunn vil vi ha?

"Må ALLE få være med å leke?"

Man kan kreve at ingen skal være dum, men man kan ikke forlange at alle skal elske alle». Dette var overskrifta og introen til en kronikk av Malin Benno Bjurstøm som ligger ute på famileprat.no sin side

Dette kjente jeg rykket veldig i mammahjertet og provoserte meg....

Hva med de barna som blir "usynlige" fordi de ikke roper høyest eller gjør seg bemerket på annet vis? Er det greit å glemme de? Til syvende og sist er barnas atferd de voksnes ansvar, det er de voksnes ansvar at barna skal føle seg inkludert i fellesskapet. Nettopp for ikke å skape den skjeve starten på skolelivet som forfatteren poengterer at hun frykter. I settinger med barn som HAR utfordringer, krever det en tilstedeværende og tilgjengelig voksen for å støtte og trygge samværet. Det er de voksnes ansvar å være den som SER! Dette ansvaret kan ikke barna håndtere alene.

Like it or not, liksom…. Det kreves jobbing av den voksne og sørge for at ingen barn står alene.

Ja, barn kjenner også på kjemi og går bedre overens med noen barn. Slik vil det være også senere som ungdommer og voksne.

Vil vi ikke at barna våre skal vokse opp til å bli gode, trygge, sosiale og empatiske voksne som blir velfungerende i samfunnet? Vil vi ha et samfunn der det bare fungerer med spisse albuer og høye røster?

Tror det er en måte å akseptere at vi er forskjellige, vi har ulike utfordringer og vi kommer fra forskjellige bakgrunner med ulike verdisyn og holdninger. Ved å skape et tolerant samfunn der det er plass for alle, må vi starte med barna.

Men de klarer det ikke alene……

Barna våre trenger oss for å skape et bedre samfunn! Det er ikke bare snakk om hvilket samfunn vi etterlater til våre barn, men også hvilke mennesker vi skaper og etterlater til samfunnet…….

Konfirmasjonsforberedelser

Vi er ikke så stressa med tanke på konfirmasjon som skal være på lørdag, men tida har gått vanvittig fort. Nå snakker vi faktisk bare 4 dager.... ikke alt er på plass heller. Kom på i dag at jeg kanskje burde bestilt blomster? Jaja... naboen som jobber hos en blomsterhandler skulle sjekke mulighetene på jobb. Konfirmanten vil jo ha blått tema og da må vi ha blå blomster.
June ville ha tapas, so "tapas it is"...
Spanske kjøttboller, spareribs i barbequesaus, kyllingklubber, saltbakte poteter, gresk salat m fetaost, spekeskinke med potetsalat, pepperlaks, marinerte scampi, fylt paprika m ost, div oliven, marinerte champignon, antipasti og div tillegg.  Jeg har vært så heldig at flere ville bake kaker og svigermor bidrar med hjemmelagde biffkaker... God mat blir det og mette blir vi nok :-)

et barns blikk?

Et barns blikk

-glimt i øyet

-strålende smil

-sprudlende holdning

-ord strømmer lykkelige ut

Et barns blikk

           -et nedslått blikk, blanke øyne

            -manglende smil

            -en lutet rygg

            -enstavelses ord

 

Forskjellige barn og forskjellige hverdager

La oss være den voksne som SER, la oss være den støttende voksne som hjelper barna våre og gir de styrke og mot til å være den de selv ønsker å være uten å såre andre

Skap gode, trygge rammer og gi barna forutsetninger for å bli velfungerende mennesker som oppfyller sine potensial

 

En utopi?