Man kan kreve at ingen skal være dum, men man kan
ikke forlange at alle skal elske alle». Dette var overskrifta og introen til en kronikk av Malin Benno Bjurstøm som ligger ute på famileprat.no sin side
Dette kjente jeg
rykket veldig i mammahjertet og provoserte meg....
Hva med de barna
som blir "usynlige" fordi de ikke roper høyest eller gjør seg
bemerket på annet vis? Er det greit å glemme de? Til syvende og sist er barnas
atferd de voksnes ansvar, det er de voksnes ansvar at barna skal føle seg
inkludert i fellesskapet. Nettopp for ikke å skape den skjeve starten på
skolelivet som forfatteren poengterer at hun frykter. I settinger med barn som
HAR utfordringer, krever det en tilstedeværende og tilgjengelig voksen for å
støtte og trygge samværet. Det er de voksnes ansvar å være den som SER! Dette
ansvaret kan ikke barna håndtere alene.
Like it or not,
liksom…. Det kreves jobbing av den voksne og sørge for at ingen barn står
alene.Ja, barn kjenner også på kjemi og går bedre overens med noen barn. Slik vil det være også senere som ungdommer og voksne.
Vil vi ikke at
barna våre skal vokse opp til å bli gode, trygge, sosiale og empatiske voksne
som blir velfungerende i samfunnet? Vil vi ha et samfunn der det bare fungerer
med spisse albuer og høye røster?
Tror det er en måte
å akseptere at vi er forskjellige, vi har ulike utfordringer og vi kommer fra
forskjellige bakgrunner med ulike verdisyn og holdninger. Ved å skape et
tolerant samfunn der det er plass for alle, må vi starte med barna.
Men de klarer det
ikke alene……
Barna våre trenger
oss for å skape et bedre samfunn! Det er ikke bare snakk om hvilket samfunn vi
etterlater til våre barn, men også hvilke mennesker vi skaper og etterlater til
samfunnet…….
