På vei til toget tilbake til basen i Antibes pekte størstejenta på noe der fremme. Som den pedagogiske mor jeg er måtte jeg jo se... Skulle tro jeg var mann, for jeg glemte å se hvor jeg satte føttene... Plutselig knøvlet foten seg under meg og skled ned fortauskanten. Jeg satt plutselig oppå kneet med protesen (takk og lov for at jeg er mjuk) . Mange stygge ord for gjennom tankene men jeg kom meg opp med en gang....
Nå er vi imidlertid tilbake i Paris og jeg er parker i en stol med beskjed om å hvile foten,ihvertfall innimellom 😉
