Vi var på vei til Jardin Tino Rossi, like ved Pont Sully i Paris. En fantastisk kveld, det var fredagskveld og 29 grader -god stemning!
Ved et lyskryss stolpret en mann midt i veien mot trafikken. Hele hans fremtoning og "gange" tilsa at han var dopet. Jeg stanset og betraktet ham men valgte å gå videre. Eldstedattera mi ble fortvilet og lurte på hvorfor jeg ikke gjorde noe, for det hadde jeg kommet til å gjort i Norge. Jeg svarte, halvveis litt kynisk, at her måtte man anta, pga fremtoning og atferd, at vedkommende var syk og uforutsigbar og at vi ikke skulle ta sjansen..
Vel fremme i parken, ved Seinen, skled denne mannen lengre bak i tankene. Vi opplevde fred og fordragelighet, ingen kultur- eller generasjonsskiller og alle var opptatte av å hygge seg. Musikk lød fra flere høyttalere og folk danset. Det var rett og slett et idealbilde av verden.
Jeg nøt det i aller høyeste grad! Etter drøye 2-3 timer valgte vi å bryte opp da jentene begynte å bli trøtte.
Da vi kom til det lyskrysset hvor den sjanglende mannen hadde gått, så jeg det lå en bylt inntil brorekkverket. Akkurat da kjørte politiet forbi og jeg vinket automatisk for å få de til å stoppe -de kjørte videre. Jeg bestemte meg der og da at jeg ville oppsøke bylten til tross for at de fire andre i følget protesterte. Jeg gikk bort til ham, bøyde meg over og sa: "excuse me, sir, are you ok, sir?". Ikke en mine eller leeing på øyelokk. Jeg gjentok meg selv mens jeg dultet borti ham med foten. Helt stiv, ikke en bevegelse. Det var da jeg la merke til hudfargen hans, gråhvit (han var i utgangspunktet gylden)... Det gjorde så inntrykk på meg at mannen var død....
Hvem var han? Hvilket liv hadde han levd? Hvem ville sørge over ham og legge merke til at han døde? Hvilke grunner hadde han for sine valg? Hadde han foreldre som ville sørge? Barn?
Det mest bisarre var likevel mangelen på oppmerksomhet fra politi og franskmenn. Var dette et dagligdags syn?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar