Svømmetrening

Jeg har en sperre, på grensen til fobi. Det er nemlig å bevege meg over / oppholde meg i dypt vann der jeg ikke når bunnen med føttene. Samtidig er svømming den eneste form for aktivitet eller trening som ikke gjør vondt mens jeg holder på for tida.

I går skulle Gubben, husets yngste og jeg på den lokale svømmehallen. Jeg startet med å svømme i den «grunne» delen av bassenget. Fantastisk! Det gikk så lett og jeg fløt uten problemer (det hører med til historien at mine svømmeferdigheter har lidt under mine fobier). For en seier, jeg har vel ikke svømt så lett på mange år! J Så begynte Gubben å utfordre meg, han er vel klar over at jeg er litt svak for utfordringer. Om jeg kunne prøve dypet, å svømme over dypet (3.5 meter dypt)….. Så ja… Første gangen svømte jeg i nærheten av kanten og KLARTE det!!! Fikk ikke panikk J . Andre gangen svømte jeg midt i og ikke i nærheten av kanten J Jeg hadde lyst til å sette i et jubelhyl J For en seier!!

Tredje gangen stivnet jeg, hadde tydeligvis svømt nok.. Det var tungt. Iom at jeg svømte midt i, brukte jeg minst like mye krefter på å ikke få panikk….men jeg klarte det likevel…. Sliten valgte jeg likevel å svømme noen runder i den grunne delen, så ikke stivheten og slitenheten skulle sette seg og være det siste kroppen husket fra svømminga.

Og nå, betaler jeg…. Stiv og støl…. Så får bare øke hyppigheten av svømming, slik at det ikke blir straff etter hver trening J

I gode og dårlige dager....

Drittlei av å ha vondt et eller annet sted, hele tiden ,-selv om det går opp og ned og jeg har «god-dager» og «dårlig-dager». Jeg driver ikke akkurat å kjenner etter, men etter 10 år med ignorering går ikke dèt lengre. Nå kommer «alt», også det jeg ikke visste jeg hadde vondt i….. Hypokonder er jeg heldigvis ikke, det har jeg fått bekreftet med funn på røntgen…

Sliten av at kroppen er i spenn, hele fu%&»&#s tiden. Kroppen får ikke ro til å hente seg inn igjen. Jeg drømmer om smerte, klynker i søvne fortelles det, tar smertestillende i drømmen og våkner helt stiv og støl. Kjennes ut som om jeg har hatt den hardeste treningsøkta, noensinne.

Frustrert fordi jeg føler meg mistrodd, av familie, kjente, kollegaer, media og styresmakter. Det meste er nok innbilt, jeg ser den, men jeg føler jeg må bevise at jeg har vondt, forklare…Det vises jo ikke utenpå….

I gode perioder er jeg også veldig god på fornektelse… Jeg har ikke SÅ vondt, har jeg? I gode perioder er jeg uovervinnelig og gaper nok over usunt mye, for jeg må få betale for det dagen etterpå. Eksempel: jeg skulle handle inn litt «stort» på bygdas dagligvare da det var ganske slunkent i kjøleskapet. Jeg fikk en god venninne til å hjelpe meg, men var likevel helt knekt i kroppen da jeg kom hjem. Full av smerter måtte jeg ty til smertestillende…. «Det va’kke no gøy»

Det råder kaos inntil diagnostiseringa og utredninga er klar.  Jeg vil ut og jobbe, men slik det er nå klarer jeg det ikke….

Hva skjer? Hvordan blir det fremover?