Drittlei av å ha vondt et eller annet sted, hele tiden ,-selv om det går opp og ned og jeg har «god-dager» og «dårlig-dager». Jeg driver ikke akkurat å kjenner etter, men etter 10 år med ignorering går ikke dèt lengre. Nå kommer «alt», også det jeg ikke visste jeg hadde vondt i….. Hypokonder er jeg heldigvis ikke, det har jeg fått bekreftet med funn på røntgen…
Sliten av at
kroppen er i spenn, hele fu%&»&#s tiden. Kroppen får ikke ro til å
hente seg inn igjen. Jeg drømmer om smerte, klynker i søvne fortelles det, tar
smertestillende i drømmen og våkner helt stiv og støl. Kjennes ut som om jeg
har hatt den hardeste treningsøkta, noensinne.
Frustrert fordi jeg
føler meg mistrodd, av familie, kjente, kollegaer, media og styresmakter. Det
meste er nok innbilt, jeg ser den, men jeg føler jeg må bevise at jeg har
vondt, forklare…Det vises jo ikke utenpå….
I gode perioder er
jeg også veldig god på fornektelse… Jeg har ikke SÅ vondt, har jeg? I gode
perioder er jeg uovervinnelig og gaper nok over usunt mye, for jeg må få betale
for det dagen etterpå. Eksempel: jeg skulle handle inn litt «stort» på bygdas
dagligvare da det var ganske slunkent i kjøleskapet. Jeg fikk en god venninne
til å hjelpe meg, men var likevel helt knekt i kroppen da jeg kom hjem. Full av
smerter måtte jeg ty til smertestillende…. «Det va’kke no gøy»
Det råder kaos
inntil diagnostiseringa og utredninga er klar.
Jeg vil ut og jobbe, men slik det er nå klarer jeg det ikke….
Hva skjer? Hvordan
blir det fremover?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar