Du søte ungdomstid?

DU SØTE UNGDOMSTID (?)

De fleste blogger og nettsider, i dag, informerer, gir råd, ironiserer over, diskuterer småbarnstida. Ikke mange tar opp problemene man erfarer med ungdommen og som ungdommene selv erfarer.

I det siste har det dog kommet flere kronikker, blogginnlegg, artikler og linker som spres via sosiale medier. Temaet belyses fra ulike vinkler og det er godt å se, spesielt for den som står med en fot i ungdomsmamma-leiren og en fot i småbarns-leiren (nå blir sikkert 8 åringen min fornærmet). Den siste leste jeg i dag, linket til på FB, publisert på familieprat.no. Tittelen var «Hva med å stole på ungdommer?» Artikkelen var inne på noe viktig, TILLIT. Men tillit er ikke skapt på en dag, tillit kan ikke skapes den dagen poden fyller 14 eller den dagen poden starter på ungdomsskolen. Jeg mener at den jobben starter allerede da fosteret er et faktum. Man starter med å bygge tillit, omsorg og kommunikasjon med en nyfødt. Det er selvfølgelig aldri for sent, men starter man med en gang blir det en grundigere og dypere relasjon. En ting vi voksne aldri må glemme er at det er VI som har ansvaret i relasjonene, det er VI som må trygge podene på at vi er her. Vi tåler frustrasjoner, pubertale utrop mot grenser, VI takler å bli utfordret, VI er her, VI er stabile og forsvinner ikke. VI er den som trygger ungdomsjenta på at vi kommer og henter på fest, uansett tilstand på henne, i stedet for at hun blir med en fremmed, en pirattaxi.

Jeg tror ikke på snoking og lureri, eller det å gå bak ryggen til barna. Men oppfordre til åpenhet, forlang å få være inkludert på vennelistene på sosiale medier. Snakk med barna om hva som kan skje på internett, hva som kan skje på ulike chatteprogram. Har fått se henvendelser til husets 14åring via chatteprogram som oppfordret til sex-møte, chattere som oppfordret til å oppgi passord og brukernavn for å «gi bort» poeng og «spill-penger». Selv om disse henvendelsene skremte vannet av meg, er jeg glad for at vi hadde etablert denne åpenheten og at nysgjerrigheten ikke tok overhånd.

Vi må tåle å snakke om det som er ubehagelig for oss, vi må vise at vi kan ha svake og dårlige dager. Voksne har følelser og reaksjoner som ikke alltid er hensiktsmessige. Voksne kan også være irrasjonelle og voksne kan si «unnskyld». Jeg tror barn og ungdom har godt av å se følelsesutbrudd, men alt med måte selvfølgelig. Jeg mener det er viktig å trygge både ungdom og barn på at mamma og pappa er der, som en ekstra ryggrad og støtte, som veiledere på livets kronglete vei…..