MATKULTUR

MATKULTUR

-en historie om oppvekst på kjøkkenet, matkultur, tradisjon og nærhet

Jeg har, så lenge jeg kan huske, satt pris på god mat og god drikke. Mine første barndomsminner er med min kjære morfar på kjøkkenet. Det var oss to, jeg kunne være 3-4 år. Vi satt og pratet, spiste god mat og schnavlet. Jeg kunne spist hva som helst akkurat da, for å kunne fortsette å være i stemningen og morfars lune rede. Han introduserte meg for rakfisk, fenalår og annen «voksen» mat. Det viktigste var likevel at han så MEG, hadde tid til MEG, ikke noe annet betydde noe akkurat da (kjenner tårene triller nedover kinnet av savn nå, i skrivende stund). Det jeg tok med meg fra disse stundene, over i voksenlivet, var at et måltid kunne godt være enkelt bare man tok vare på hverandre og nøt stemningen. Jeg lærte meg også å være uredd i møte med nye smaker, man kan jo oppleve å få nye favoritter.                                                                                                                                                  

Dette har jeg også prøvd å overføre til mine barn, hjemme. Stemningsskapende måltid kan være utfordrende i en hektisk hverdag med avtaler i hytt og pine for store og små, men helgemåltidene er «hellige» i så måte. Bedre tid, mer ro, tente lys, rolig musikk i bakgrunnen, SE hver enkelt med fokus på det de er opptatt av. Det skal være rom for samtaler rundt måltidet.

Kanskje har jeg dratt tilvenningen til ulike mattradisjoner for langt når de begge utbryter: «mamma, kan vi ikke ha vanlig mat til middag?» når jeg sa vi skulle ha «chili con carne»…. Noen av favorittene i huset her er blant annet: sashimi med ponzusaus, tapenade, couscous, oliven, blåskjell, hummer, greske kjøttboller og falafel. Ser jeg på dette har jeg kanskje sviktet den norske mattradisjonen og matkulturen når det mest tradisjonsrike måltidet jeg serverer hjemme er fårikål? Men analyserer jeg familien vår så får barna norsk matkultur servert i bøtter og spann: svigermors fortreffelige fiskesuppe og kjøttkaker (unnskyld, biffkaker ;-) ), svigerfars potetkaker, bestefars baccalao og blandaball og mormors kaker. Så vi er heldige! Med dette vil jeg understreke at ja, man kan god favne internasjonal mat og matkultur og nye smaker, men ikke glem det norske. Det må også videreføres og taes vare på. Det skriker litt i meg når Tina-kokk i KIWI-reklamen tuller med fårikålen, men kan hende det er godt på smak?

Jeg elsker å lage mat, ikke bare for matens skyld, men også for å skape gode stemninger. Derfor var det midt i blinken for meg når jeg fikk boka til Sven og Toril Nordin i gave. Den var ikke bare en kokebok, men også en presentasjon av hvordan man kan være godt vertsskap, hvordan man skaper gode rammer rundt måltider, hvordan det uformelle og uforutsette kan gi fantastiske opplevelser

Ikke glem den norske mattradisjonen, men åpne armer og øyne mot nye smaker og matkulturer og kombiner de gjerne. PRØV og du kan risikere å oppleve fantastiske smaker. TØR og RISIKER å «feile», det er slik man lærer og gjør erfaringer i matveien, så vel som ellers i livet J